Artikkelindeks

Per-Erling BolstadHøste 2009 ble det i Buestikka publisert en serie om skyteutstyr og optimalisering av dette (hvordan få det til å fungere best) og i den anledning en del tips som kan være nyttige – både for ferske bueskyttere og de litt mer erfarne…

Skrevet av Per-Erling Bolstad

Det er sagt – og det er helt sant – at alt som kan gå feil vil gå feil, før eller senere (shit happens).  Det er også ufeilbarlig at når noe går i stykker eller hender - så er det sannsynligvis på et tidspunkt som passer utrolig dårlig, så derfor bør vi alle kunne enes om at:

Vi skal aldri gjøre noe vanskeligere enn det er, ei heller skal vi gjøre noe som strengt tatt ikke er nødvendig, og det gjelder både utstyr, fysikk og tanker..

Med mottoet: KISS = keep it simple – stupid (Gjør det enkelt – tosken) så klarer vi kanskje det?

Alle som driver med bueskyting vet at det er en evig diskusjon om hva som er riktig og hva som er galt. Det finnes skyttere/forhandlere/trenere som insisterer på at de vet svaret – spør deg selv om hva eller hvorfor vedkommende sier og/eller har bastante meninger om ditt eller datt. Det kan jo hende at vedkommende ikke vet bedre, eller at man kan tjene penger på at du tror på det som blir sagt?

Jeg mener, riktig eller galt, at uansett hva du måtte tro på med bakgrunn i reklame eller utsagn fra store og små produsenter av buer og piler, så er det ikke de store forskjellene, om noen, med tanke på å skape en mester. Det er ikke noe fabrikat som er så mye bedre enn et annet fabrikat at det er det eneste som duger. Man kan ikke kjøpe seg til resultater – uansett hva reklamen måtte si.

Derimot er det stor forskjell i hvordan man behandler og optimaliserer sitt utstyr – uansett fabrikat. Derfor er det viktig å tilpasse utstyret til seg selv og sin stil – og selvfølgelig bruke den enkelte leverandørs tabeller osv. for ikke å bomme på oppsettet i utgangspunktet.

Når man så går i gang med å optimalisere utstyret (noen sier ’tune’ andre sier ’trimme’) så er det meget viktig å huske på at resultatet ikke blir bedre enn det du er god for. Om du som skytter ikke er god nok til å treffe i gult hele tiden, så vil den optimaliseringen du kan få til, være begrenset i forhold til de som er kommet lengre i sin skytetekniske utvikling. Jeg vil påstå at å bruke for mye tid og krefter på å optimalisere sitt utstyr er ‘bortkastet’ om du ikke er en habil skytter. Da kan det være bedre å bruke tid på å lære seg riktig skyteteknikk. 

Når det er sagt, så er jo optimalisering av utstyr også ofte forbundet med å skyte, så man får jo skytetrening samtidig som man optimaliserer, men da vil også fokus være på sikting, noe som kanskje tar bort fokus fra å jobbe med stilen?

Men uansett hvor langt du er kommet som skytter så er det ting som ikke påvirkes av skyteferdigheten, som du kan gjøre noe med for at utstyret skal bli optimalt for deg.


Buen

En hovedregel er at om du ikke er ‘herre’ over din bue – at den er for tung å dra, da er du ute og ”kjører” uansett hva du finner på.

Det er ulike teorier om hvordan du skal kunne forsikre seg om at du ikke er overbelastet, men

en måte er å dra opp buen i fullt drag og sikte på et eller annet så lenge man orker - orker du ikke 20 sekunder så skal du vurdere om du har riktig bue.

For compound er det oftere balansering av hjulsystem som kan gi utslag. Om du har en bue med justerbar draglengde så vil det ofte være ulik balanse mellom hjulene på ulike draglengder, noe som vil fremgå av papir / bruksanvisning som følger buen. Her er det viktig å vurdere om draglengden er riktig. For lang draglengde kan ødelegge alt for en habil skytter. En kort draglengde er lettere å leve med. Dessverre er det nesten håpløst å kunne se dette, for vi snakker om liten forskjell fra det optimale til det ’ødeleggende’, så her er det den egne følelsen som får styre.

Dog, når du står i fullt drag, så skal du kjenne at du har ’litt å gå på’ både på buesiden og på dragsiden. Husk at vi kan snakke om få millimeter, så vær nøye. Strenghøyde og kabelhøyde er ofte gitt, men de kan strekke seg, så pass på!

En måte å passe på seg selv og draglengdeproblematikken på, er å lage en ’masterpil’. Om du har en gammel pil eller en pil som du bruker som støtte, så kan du med hjelp av en kompis få merket denne med tusj e.l. der hvor din draglengde til BUNNEN AV GREPET (Pivotpunktet) er.  Vertikalt over Pivot-punktet har du laget et merke på buen, og deretter drar man ”masterpilen” til man står der man skal (riktig skytestil). Så merker du pilen overens med det merket du har laget.  Da vet du alltid hvor du skal være. Bytter du bue eller om ting forandrer seg, så har du en fasit for deg. Compoundskyttere må i tillegg vite at loop og ulike typer slippmekanismer (releasere) spiller inn, men for den aktuelle buen og den aktuelle slippmekanismen så skal det stemme.

Felles for begge typer buer er at om de er veldig raske, så kan de være mer ’nervøse’ å skyte med enn en langsommere bue – i compoundleiren er det gjerne de korte buene som kan gi slike utslag, i recurve kan også pilvekten, streng og balansering gi utslag. I praksis betyr dette at skal du treffe med en ’nervøs’ bue så må din skytestil være veldig optimalisert i forhold til å skyte en langsommere bue.

Både compound- og recurvebuer leveres med ulike teoretiske ideer bak hvordan de ser ut. Man skiller disse mellom deflex, reflex og rake konstruksjoner (midtstykker) og disse gjenspeiler ofte også hvor raske buene blir – men også, hvor ’nervøst’ de (etter min mening) vil oppføre seg.

En deflex bue har trykkpunktet fremfor (lengre vekk fra skytteren) innfestingen av lemmene om man tenker seg at man drar en linje mellom øvre og nedre lem-innfesting.

En reflex bue har trykkpunktet bak (nærmere skytteren) den samme linjen, mens en rak bue har trykkpunktet omtrent der hvor linjen går.

I TEORIEN vil en deflex bue være mer stabil (mindre nervøs) enn reflex bue, med en rak bue midt på treet, men i den siste tiden har buemakerne forsøkt å (bort?)forklare dette med at det er strenghøyden som betyr noe og at reflex buene (som blir raskere enn deflex buene) blir like stabile som de langsommere deflexbuene om strenghøyden blir høy.

Jeg tror på min erfaring og satser på deflex/rak om man skal skyte på skive – jaktskyting hvor man har en større hjertering og avstandsbedømming, blir en annen sak…

Tilpass grepet i buen til din hånd og din skytestil.

Buemakerne lager ulike standard grep på buene og dette grepet er ikke nødvendigvis helt optimalt for din hånd. Så, frem med fil, sandpapir, plast-tre eller to-komponent sparkel etc., og tilpass grepet til din hånd.  Husk at hånden skal være helt slapp (som fiskepudding) når du skyter..

Når du har fått form og trykkpunkt slik du skal eller vil ha det, så vikler du gummi eller annet sklisikkert materiale rundt grepet. Dette bygger opp grepet igjen og det er mulig du må gjøre dette flere ganger for å få det til å passe din hånd.
Til info for deg som tviler – 100 % av toppskytterne i Korea tilpasser grepet til sin hånd og bruker sklisikkert materiale på grepet. Eksempelvis er dette det materialet tennis- og bordtennisfolket bruker på grepet i racketene.

Om din hånd ligger naturlig litt på skrå (de fleste gjør det) så kan det lønne seg å ta hensyn til dette. Om du må bruke krefter på å holde buen i lodd, så skal du ikke streve for mye med det, men heller tilpasse siktet – se senere. Å bruke krefter på å holde buen i lodd kan gi mange dårlige skudd, da er det bedre å holde buen litt på skrå.

Tips: Et smalt grep gir mindre muligheter for vridning av buen enn et bredt grep!

Neste gang skal vi se litt på bue-oppsettet…


Forrige gang tok vi for oss noen generelle ting; blant annet betydningen av god skyteteknikk og det å beherske buen sin, og ikke minst det å tilpasse grepet.

Andre ting man kan gjøre, og som ikke nødvendigvis er avhengig av skyteferdigheten, er å justere på buen. Spesielt for recurve kan det ha betydning om man justerer på strenglengde og/eller tykkelse. En lang streng gir bedre kast enn en kortere, men en lang streng bråker mer og er gjerne litt mer ’nervøs’ enn en kortere. Det samme gjelder for en tynnere (lettere) streng kontra en tykkere (tyngre) streng – om man forsøker ulike valg i grupperings- eller kryss- optimalisering (skal vi se nærmere på siden), så ser man forskjellene.

Husk: det lønner seg å vokse strengen med jevne mellomrom, av ulike årsaker, men den viktigste er at den ikke vil ta opp så mye vann om det regner. De fleste moderne buestrenger er vokset fra leverandør, men det skader ikke å tilføre ekstra – med jevne mellomrom.

Bue-oppsett som utgangspunkt:

Stup = avstand fra pilhylle til underkant øverste nockepunkt ca 3/8 tomme (ca 9-10mm) målt med en strengvinkel.  Dette er avhenging av skytestil og pildimensjon, men som utgangspunkt…

AngrepsvinkelSentrering på compound vil som oftest være ’i midten’ – husk at ’i midten’ er direkte bak strengen. Den er sjelden i midten av buen.

Sentrering på recurve vil ofte være at pilen ligger ’litt skeivt’ om man sikter bak strengen (angrepsvinkel). Strengen på recurve ligger alltid i midten. Denne såkalte angrepsvinkelen justeres inn/ut med pilhyllen eller med plungeren og vil, når man benytter litt tynnere piler, kunne være lik pilens diameter. Ved tykke piler er det ikke sikkert at du kan bruke pilens diameter som utgangspunkt.

Tiller = forskjellen i strenghøyde om man måler strenghøyden der overlemmen går inn i midtstykket og der underlemmen går inn i midtstykket.

På recurvebuer vil den normalt være 3-7mm høyere ved overlemmen enn ved underlemmen for å utjevne forskjellene i lemmenes belastning i og med at pilanlegget (pilhyllen) ikke er i midten av buen. Trykkpunket i buen vil normal være i ’midten’.

Ettersom pilen ligger over midten så vil avstanden fra pil til øverste lemnock være kortere enn avstanden til nedre

lemnock. Denne asymmetriske påvirkning av lemmene kompenseres med at man gjør øverste lem svakere enn nederste. På enkle buer er tiller satt fra fabrikken, på mer avanserte buer kan man justere dette med lemboltene og det går godt an å ’leke’ med dette for å få optimalt resultat.

På compoundbuer bruker man å ha et utgangspunkt med null i tiller ettersom hjulsystemet i større grad eliminerer det asymmetriske forholdet mellom pil og buegrep, men man kan også her ’leke’ seg med innstillingene for å se om det gir bedre resultat.

Husk at om man justerer på tiller, så forandrer man på stupet også.

Vanlige utslag ved feil oppsett:

Et høyt nockfeste vil helst gi et lavt treffpunkt og et lavt nockfeste vil tendere til et høyt treffpunkt – igjen forutsatt at pilen ikke slår i buen.

Utslag sideveis kan delvis justeres med angrepsvinkel (sentrering) eller plungertrykk – men har du veldig store utslag som nevnt over, så forsøk andre piler.

Et for høyt eller for lavt nockfeste kan justeres ved å lage et nytt nockfeste eller om man har gjort det riktig, skru det opp og ned på midtsurringen. Man kan justere pilhyllen opp og ned eller man kan justere på buens tiller.
Husk å bruke 2 nockpunkter – ett over og ett under pilen Det er det øvre punktet som man måler ut i fra og det lønner seg å være nøye når man måler. Cirka er ikke godt nok. La det være en ½ mm åpning mellom pilnocken og det underste nockpunktet, slik at det ikke kniper – spesielt viktig for deg som skyter med fingrene.

For alle skyttere gjelder at skytestilen er litt forskjellig på langhold og korthold. For compoundskyttere er det vanlig at de må justere ankringen litegrann for at peepen (baksiktet) skal falle på plass og for fingerskyttere så kan det gi ulikt trykk i ankringen – noe som kan gi utslag i optimaliseringen. Det kan derfor lønne seg å skyte grupperingstester både på lange og noe kortere avstander. Ved å skyte grupperingstester på lange avstander vil man kunne finne ’feil’ i stil eller bueoppsett og man vil kunne oppdage om man er utsatt for den såkalte fallskjermeffekten (vil bli omtalt nærmere når vi ser på pilene…). For fingerskyttere (recurve) kan det være aktuelt å ha en streng for langhold (90 og/eller 70m) og en for de kortere avstandene.
Om man har utslag både sideveis og høyt/lavt skal man alltid begynne med å justere nockfestet.


Sjekk pilene.

Sørg for at pilene du velger er i nærheten av det som tabellen for din bue(vekt) og stil tilsier. De enkelte pilene har et ganske vidt spekter, men det sier seg selv dersom pilene er alt for stive eller alt for myke, så blir det vanskeligere å gjøre en super optimalisering – mer om dette etter hvert.

Om pilene ikke går ’på tvers’ eller slår inn i buen når du slipper, så er det ikke så ille dårlig og som nybegynner kan man nøye seg med det. Er du derimot kommet litt lengre, kan det lønne seg å gjøre noe mer før man i det hele tatt begynner med sin superoptimalisering.

Vær oppmerksom på at alle pilfabrikater er bearbeidet. I praksis betyr det at de er slipt mer eller mindre for å få dem rette. Når man sliper noe som i utgangspunktet er ’banan’, så sier det seg selv at man må ta bort mer eller mindre materiale beroende på hvor mye ’banan’ pilen er. Dette medfører at man får ulike veggtykkelser på pilrørene og dette vil i sin tur avgjøre spine (stivhet), totalvekt og balansevekt på pilen. Dyre piler sies å være sortert fra fabrikken – det finnes mange bevis på at det er en sannhet med modifikasjoner. Sant eller ikke, uansett så kan det være lurt å sjekke det!

  1.  Man kan veie pilene slik at de ikke avviker for mye i vekt og man kan justere vekten med mer eller mindre lim på spissen eller ved å slipe av den delen av spissen som går inn i pilen. Det går an å få pilene til å veie like mye innenfor deler av ’grain’ (1/15 gram). Du får kjøpt rimelige grain/gram-vekter, men en kruttvekt er heller ikke dumt. Det sies at avvik i vekt på et grain eller to kan gi deg et treffavvik på en tomme på 70m. Det betyr i praksis at om du har piler som avviker med ’flere grain’ i vekt, så kan du ikke få tettere grupper enn det vekt-avviket tillater – om du gjør alt likt ved hvert skudd! Altså, om du reduserer vektavviket så får du minst mulig treffavvik.  Husk også at en tung pil har mer ’driv’ enn en lett pil, dvs at tyngre piler går bedre i vind og har generelt bedre egenskaper enn en lett pil. Den tyngste pilen som når frem til målet med ditt utstyr er den beste, mener jeg.
     
  2. Du kan balansere pilene for å sjekke at de er omtrent like mye fortunge. Leverandørene av piler har ofte ’regler’ for hvor mye fortunge pilene skal være, men jeg tror at det er din erfaring som avgjør det. Men samtlige piler i et sett bør ha tilnærmet samme balanse. Ulik balanse vil kunne gi ulikt treffpunkt, men vektavviket er viktigere.
     
  3. Du kan spine-teste pilene. En spine-tester er et apparat som måler nedbøyingen av røret ved en bestemt vekt. Slike kan kjøpes, men er ikke umulig å lage selv heller. På den måten kan man måle nedbøyingen av rørene ved å rotere dem, så kan man sortere etter spine og lime fjærene på samme ’side’. Forskjell i spine vil gi dårligere gruppering.
    Et alternativ kan være å legge piler med påsatt spiss og nock i et vannbad som er tilført litt såpe – såpen bryter overflatespenningen i vannet og pilene vil flyte i vannet med den tyngste delen ned. På den måten kan du vri nocken likt på alle pilene og dermed også få fjærene påsatt likt.
     
  4. Man kan forsøke å skyte barskaft (pil uten fjær) og sammenligne treffpunkt med ditto piler med fjær. Det lønner seg å vikle litt tape rundt pilen uten fjær for å øke vekten og balansen tilsvarende fjærene som ikke er der – om skaftet uten fjær treffer noenlunde i nærheten av de andre, så har du et godt utgangspunkt. Men nå er du over på ting hvor skyteferdigheter kan være medvirkende til resultatet. Hva som er ’ noenlunde i nærheten’ er avhengig av mange faktorer, men innenfor en radius på 20-30cm ved en avstand på 20m er eller burde være akseptabelt. Du ser ofte når det er for mye, fordi pilene vil tendere til å ’fly på tvers’. Om man forsøker seg på barskaft på lange avstander, vil man også kunne risikere at pilene ’planer’ – rett og slett forandrer høyde på vei mot målet. Jeg ser ikke begrunnelsen for å kunne teste barskaft på veldig lange avstander, men vet at noen gjør det. 

    Det er skrevet avhandlinger om hvordan man kan benytte barskaftmetoden for å optimalisere pil- og buekombinasjonene, men i prinsippet så vil en stiv pil slå ut til venstre og en myk pil slå ut til høyre (for høyreskytter) – store utslag er et dårlig utgangspunkt, forutsatt at grunnen til utslaget ikke er at pilen slår inn i buen. Om pilen slår i buen kan du få hva som helst ut av testen. Man kan sjekke mulig i-slag ved å spraye buen og pilen med ’foto-hvitt’ eller tilsvarende – går bra med talkum også. Om pilen slår inn i buen så kan det være at den er alt for stiv/myk eller at oppsett med sentrering osv. er helt feil.
     
  5. Man kan skyte gjennom papir. Dette blir kanskje mest riktig for releaseskyttere (compound) , men det gir en indikasjon også for fingerskyttere – men for begge kan skytestil, eller dårlig skudd, gi feil informasjon.
    Måten pilen går igjennom papiret på, vil vises på samme måte som ved barskaftmetoden. Du vil tydelig kunne se hva som er spiss- og fjær-ende på pilen, siden er det bare å relatere det til pilflukt/treffbilde – som ved barskaft.
    Begynn på kortest mulig avstand og justér til du får et rent riv – noen foretrekker et riv som går litt opp og med nocken til venstre (for høyreskyttere med release) men et rent riv er et bra utgangspunkt for videre optimalisering. Forsøk siden å skyte på litt avstand – det kan være ok å se at pilen går rakt frem på ulike aktuelle avstander. For feltskytteren er det viktig å sjekke at pilene går ’rent’ på 5 -15m. Om pilene ikke har rettet seg opp på den aktuelle avstanden kan du risikerer å bomme på prikken. Det er jo slik at for en recurveskytter så vil pilen bevege seg rundt buen i en ’fiskehale/slange-bevegelse, mens for en release-skytter så vil pilen tendere til en ’flyndre bevegelse’. Man forsøker å minimalisere dette ved optimaliseringen.
     
  6. Den enkleste og, etter min mening, beste metoden for å optimalisere, er å skyte på ’kryss’.


Optimalisering og Piltreff analyse ved å skyte KRYSS...

Dette innebærer en analyse av horisontale og vertikale ’samlinger’.  Man bruker litt maskeringstape eller kanten av skiven.

Analyse av horisontale og vertikale ’samlinger’. Man bruker litt maskeringstape til å lage et kryss eller kanten av skiven.

Man stilller siktet og forsøke å skyte best mulig, på en avstand man ’behersker’ – dette er ikke noe for nybegynnere…

I prinsipp skyter man på den horisontale linjen først (for å finne optimalt nockepunkt). Om man har stor spredning kan det være ’dårlig’ skyting eller sikting, feilplassert nockepunkt, men også feil pildimensjon (spesielt compound).

Er spredningen stor, skal du forsøke å justere nockepunktet litt opp og/eller ned. Hjelper ikke det, er det din skytestil som skal sjekkes…

I praksis forsøker man seg frem (forsøker ulike nockepunkthøyder – en mm om gangen) til man er fornøyd (ikke får mindre spredning).

Om spredningen har en ’tendens’ med en majoritet av høye treff så kan det skyldes et for lavt nockepunkt eller at pilen slår i hyllen. Omvent om man har en majoritet av lave treff.

Er det en pil som stikker seg ut – forsøk å vri nocken til neste fjær, og neste fjær – om det ikke hjelper, gi den til klubben. Om du treffer noenlunde like mye på hver side og ikke klarer å gjøre spredningen mindre ved å justere på nockepunktet (eller pilhyllen ! – pilhyllen justeres omvendt av nockepunktet for å endre stupet) er du optimalisert. Resten er skytestil.

Tilsvarende gjelder den vertikale linjen. Er spredningen stor kan det være dårlige skudd/sikting, feil plungertrykk/feil angrepsvinkel eller feil pildimensjon. Liten variasjon eller ’spot on’ er optimalt.. Er det en pil som stikker seg ut – forsøk å vri nocken til neste fjær, og neste fjær – om det ikke hjelper, gi den til klubben. Også her forsøker man seg frem til man ikke kan forbedre spredningen mere..

En majoritet av treff til venstre kan skyldes for stiv pil, for stor angrepsvinkel (pilhyllen for langt ut – høyreskytter) eller for stiv plunger. Du forsøker ulike justeringer for å se om det gjør forskjell – en ting om gangen og veldig lite hver gang. Når du treffer like mye på begge sider (jevn spredning) og ikke klarer å få det bedre ved ulike justeringer er det dine skyteferdighet som avgjør hvor stor spredningen er.

Når du har gjordt deg ferdig med den vertikale linjen, går du tilbake å sjekker den horisontale – nockepunktet er det viktigste…

Om du skyter jevnt og bra både vertikalt og horisonalt på relevant avstand er du i havn – deretter kan det lønne seg å skyte grupperinger på aktuelle avstander, her kan andre ’usikkerheter’ dukke opp – for eks. ’fallskjermefekten’ (man kan godt bruke kryss på lange avstander også, men da gjerne litt bredere tape og større forståelse for avvik!)

Metoden egner seg også bra til å hurtigsjekke utstyret f.eks. på oppvarmingen.

OBS. Spredningen må nødvendigvis stå i forhold til ditt nivå og avstanden du skyter på.

gruppering ny

  1. Gruppering OK
  2. Kan være for høyt nockepunkt (lite sannsynlig om det er en av mange) Skytefeil, eller pilen…
  3. Kan være lavt nockepunkt (lite sannsynlig om det er en av mange) pilen slår i hyllen, skytefeil, eller pilen…
  4. Jevn fordeling, OK utstyr, men ”dårlig” skyting – om du har forsøkt ”alt” med tanke på justeringer.       

Neste gang skal vi bl.a. se nærmere på ”fallskjermeffekten”!


Kontroll av ”fallskjermeffekt”.

Som de fleste vet så er fjærene limt litt på skrå for å få rotasjon på pilen. Denne rotasjonen er nødvendig for at pilen skal gå pent. En pil uten fjær eller med rake fjærer tenderer til å ’plane’. Det har vist seg at om fjærene limes for mye på skrå eller at man bruker type ’spin wing’ fjærer og/eller en kombinasjon av dette, så kan det resultere i at fjærene ’bremser’ pilen slik at den mister hastighet og styring på litt lengre avstander.

Lette piler bremses lettere enn tyngre piler!

Det betyr at om man har veldig mye større spredning på langholdene i forhold til kortholdene, så kan det være at man er utsatt for denne ”fallskjermeffekten” og det betyr at man må endre på pilfjæringen sin.

Tommelfingerregel: Om man tenker seg at pilene flyr gjennom en trakt som har trangeste åpningen på pilhyllen, så skal spredningen fra null til nitti meter være traktformet i samme forhold (litt avvik for vær og vind!) Hvis man var dyktig på skolen, så kan man regne ut hvor stor spredningen din skal være på nitti meter i forhold til tretti meter. Om man ikke kan regne det ut, så tror jeg at vi har lagt ut et regneark på www.bueskyting.no som hjelper til med det.

Om man forsøker ’alt mulig’, men ingenting gjør forskjell for en eller et par av pilene, så ville jeg først og fremst forsøke å vri nocken til neste fjær på de(n) pilen(e) som ikke vil gå der de skal – man vet hvilken det er, for man har jo nummerert dem, ikke sant?
Om ikke det hjelper, så vrir man til neste fjær – om ingenting hjelper så kan man legge den til side – det kan tenkes at du kan lage deg flere sett med piler som passer sammen, men det kan også være at man skal selge dem billig til en konkurrent (les: bruke dem som blomsterpinner) eller gi dem til klubben. Piler for nybegynnere behøver ikke være perfekte.Jeg forutsetter i det ovennevnte at man hele tiden tar hensyn til sin egen skyteferdighet og ikke er alt for kritisk til treffpunkt – det er trenden man skal se etter…

Til syvende og sist kan man forsøke å skyte ’gruppering’ på lengre avstander. Her vil man kunne oppdage om noen av pilene velger seg en gruppe som man skal ta hensyn til. Husk bare at om man grupperer og finner naturlige grupper for pilene, så må man holde orden på det hele ved å nummerere dem tilsvarende. 

La oss så se på et par andre ting:

Siktet

Siktet er en viktig del av utstyret og her kan man optimalisere på ulike måter. Dersom det føles naturlig for å holde buen litt på skrå, så skal man vite at det gjør ingenting, hvis man bare monterer siktet slik at det er i lodd med skytestillingen, og ikke slik at det er parallelt med midtstykket – det skal monteres slik at det er 90 grader mot bakken når man skyter.

TEST: Man kan stå på 10m og skyte treff på en vertikal linje og deretter gå på 20,30,… 70m mens man justerer for lengden uten å sidejustere. Hvis man fremdeles skyter treff, eller i rimelig nærhet av linjen, da henger siktet ’riktig’ i forhold til ens egen skytestil – forutsatt at pilene er riktige!

Mange monterer siktet slik at man skyter med siktering / scopet lengst mulig vekk fra øyet – de sikter mer nøye da, sies det.  Men det man glemmer, er at jo lenger vekk siktet kommer fra øyet, jo større utslag (bevegelse) får man. Det i sin tur kan gjøre mye galt med skytestilen. Så jeg oppfordrer til å teste ulike innstillinger. Kanskje er det slik for mange at jo mindre bevegelse man oppfatter i siktingen, jo mer avslappet blir man?

Dette med siktepinne (prikk) kontra ring blir en smakssak, i alle fall kommer vi ikke til å bli enige om hva som er best, så skyt med det man liker – men man skal vite at for lenge, lenge siden var det noen som forsøkte å bevise at om man har en pinne eller en prikk som står i veien for det man sikter på, så vil det medføre at man forsøker å se ’rundt’ det som står i veien. Noe som i sin tur kan gjøre noe med stilen i en stresset situasjon?


 

Stabilisatorer

Det finnes mengder med skriv angående stabilisatorer på nettet – men det jeg stoler på, er egenerfaringen. Så jeg oppfordrer til å eksperimentere.

StabilisatorDet har alltid vært sagt at buen skal balanseres slik at man ikke må bruke krefter for å holde den i balanse (ref også naturlig skytestilling over) – i tillegg ønsker man gjerne en svak balanse forover slik at buen tipper forover når slippet går. I motsatt fall vil man kunne påvirke pilens flukt ut av buen.

Det viktigste er dog: VEKTEN.
Ikke overdriv vekten, det kan påvirke din kropp negativt og skape problem på sikt. I bueskyting er det sjeldent med akutte skader, men det er derimot ikke uvanlig at man får skader etter overbelastning. Dette skyldes at buen er for tung å holde (for mye vekt) og/eller for tung å dra. Med moderne utstyr behøver man ikke like kraftige buer som i ’gamle dager’ og man skal ikke overdrive stabiliseringen.

I tillegg vil en tung bue (masse vekt) være mer ’død’ enn en lettere bue. En tung bue kan ha større problem med pilklaring (lettere å få i-slag) enn en lettere bue.

Fingerbeskytter

Fingerbeskyttere (kalles gjerne ”tab”) kommer i alle typer og former. Her er det smak og behag som gjelder, men felles for alle (i alle fall de som er ekte skinn) er at dersom de blir våte, så gjør de mye for at man ikke skal treffe der man er vant til – det er nesten som de har sin egen vilje..
Derfor lønner det seg å ’sause dem inn’ med olje. All tynn olje funker, for eksempel babyolje, minkolje osv. Såkalt ”sadle soap” (heste-folk vet hva det er) er ypperlig.
Om man får impregnert tab’en helt igjennom og vedlikeholder det, så har man mye mindre bekymringer hvis det skulle begynne å regne.

OBS; når man velger tab; det er anerkjent at en tab som gjør ’ben mot ben’ kontakt mulig, er mer nøyaktig enn en med ankringsplate. En tab som ikke er oljet, vil bli veldig stiv når den tørker, så da merker man i alle fall at den trenger olje.

Plunger, plunsjer – Berger button

Når vi snakker om vedlikehold er det viktig også å nevne plungeren.

De fleste vet at dette er et fjærende piltrykkpunkt oppfunnet av en amerikansk proff-skytter som het Vic Berger. Idéen var at et justerbart, fjærende trykkpunkt ville gjøre piloptimaliseringen lettere – noe den også gjør.

Fra fabrikken fungerer den utmerket og i løpet av optimaliseringen har vi justert den med tanke på angrepsvinkel og trykk – man kan ikke stille trykket eller angrepsvinkel uten å ’prøve seg frem’. Dimensjonen (diameteren) og stivheten på pilen i kombinasjon med din skytestil og alt vi har snakket om når det gjelder strenger, holdekraft, stabilisatorer osv. vil påvirke dette. Angrepsvinkelen, hvor langt ut plungeren stikker, er avhengig av pilens diameter Men etter en tur på banen i regnvær, så er man nesten garantert at også plungeren lever sitt eget liv – ta frem oljen, og som nevnt under releaseren bør man lære seg å plukke den fra hverandre – godt vedlikehold er ikke bortkastet tid.

Tips: sjekk plungeren før hver økt.  Beroende på hvordan den ligger sentrert mot pilen, så vil den kunne påvirkes til å skru seg ut – det har hendt mer enn en gang at den lille plastpluggen forsvinner i samme retning som pilen. ”Shit happens” som bekjent når man minst ønsker det..

Mekanisk avtrekker

Mekanisk avtrekker (kalles gjerne ”releaser”) kommer i alle typer og former. Her er det også smak og behag som gjelder, men felles for alle er at om de blir våte (eller har vært våte og selvtørket i buekofferten) så gjør de også mye for at man ikke skal treffe der man er vant til – det er nesten som om de også har sin egen vilje..
Her er det smøremidler som gjelder, det meste funker – om man er tøff lærer man seg å plukke den fra hverandre og vedlikeholde den ordentlig.

Valg av ”releaser” smelter nærmest sammen med ens skyteteknikk, og vi snakker om ”tommelreleaser”, pekefingerreleaser, ”back tension-releaser” etc. En personlig observasjon er at mange skyter utrolig godt med ’back tension’ releaser helt til de skal skyte i vind. Det er dog helt sikkert at å bruke ’back tension’ som trening er utmerket.


Tips: Releasere er dyre, om man vil ha kvalitet – spør klubbkompisen om å forsøke hans/ hennes for å få erfaring med ulike typer. Det er heller ikke dumt å bruke ulike typer på trening, det kan forhindre at man utvikler såkalt ”gullskrekk”…